2.1 Kort generell introduksjon om menneskerettigheter, funksjonshemming og diskriminiering

Menneskerettighetene som FN vedtok i 1948, gjelder alle mennesker. Men rundt år 2000 dokumenterte man at mennesker med funksjonshemming ekskluderes fra mange av menneskerettighetene. FN vedtok derfor en egen konvensjon for mennesker med funksjonshemming i 2006. Norge ratifiserte konvensjonen i 2013. Konvensjonen forkortes til CRPD.

FN-konvensjonens hovedformål er å sikre personer med nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter, samt å bygge ned hindre som vanskeliggjør dette. Konvensjonen skal bidra til å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen fastslår at de alminnelige menneskerettighetene gjelder fullt ut for mennesker med nedsatt funksjonsevne. (FN, 2006)

Definisjon av funksjonshemming

Siden 1990-tallet har det ligget en relasjonell forståelse av funksjonshemming til grunn for norsk politikk. Denne forståelsen markerer en endring fra tidligere, da funksjonshemming ble sett som en svakhet eller sykdom ved individet. En relasjonell forståelse handler om forholdet mellom individ og samfunn.

Funksjonshemming er et resultat av interaksjon mellom mennesker med nedsatt funksjonsevne og holdningsbestemte barrierer og barrierer i omgivelsene som hindrer dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre. (FN, 2006)

Samfunnsskapte barrierer handler om mer enn fysisk utforming og tilgjengelighet. Også juridiske og organisatoriske forhold, holdninger, kultur, kommunikasjonsformer, sosiale forhold eller annet kan representere barrierer mot samfunnsdeltakelse for personer med en funksjonsnedsettelse. (NOU 2016:17, side 29)

Mange foreldre forteller om ansatte i kommuner, barnehager og skoler som fortsatt mener at funksjonshemming er en svakhet eller et problem ved barnet. For eksempel gjelder dette for funksjonshemmingen språkvansker og behov for omgivelser som bidrar til å redusere språkvansker ved å bruke bilder og tegn.

I Norge bruker vi oftere nå betegnelsen en menneskerettslig forståelse av funksjonshemming. Den er basert på FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). En menneskerettslig forståelse innebærer at personer med nedsatt funksjonsnedsettelse er selvstendige og likestilte individer på lik linje med andre. I denne sammenhengen er forskjellsbehandling og segregering (se definisjon under) definert som diskriminering og menneskerettighetsbrudd.

Diskriminering og likestilling

Diskriminering kan defineres som forskjellsbehandling – det å behandle noen mindre gunstig enn andre.

Ordet brukes oftest for å betegne en usaklig eller urimelig forskjellsbehandling av individer på grunnlag av deres kjønn, religion, tilhørighet til etniske grupper, nasjonaliteter eller nedsatt funksjonsevne (Ikdahl, 2022).

Diskriminering av funksjonshemmede er forbudt i Norge etter likestillings- og diskrimineringsloven § 1:

Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person. Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging.

Det er viktig å merke seg at funksjonsevne er sidestilt med kjønn, religion og seksuell orientering når det gjelder rett til likestilling og vern mot diskriminering etter norsk lov.

2.2 Inkluderende opplæring for barn og unge med Downs syndrom

Inkluderende undervisning er et nøkkelbegrep i FN-konvensjonens artikkel 24 om alles rett til utdanning (se vedlegg 1). Etter at FN-konvensjonen ble utviklet, har begrepet inkludering fått en mer presis definisjon.

Inkludering kan defineres som en endringsprosess der samfunnet, samfunnets institusjoner og offentlige tilbud tilpasser seg hele målgruppen for tilbudet. Individene gis mulighet for å opprettholde sin forskjellighet. Samfunnet skal tilpasses mangfoldet av borgere gjennom individuelt tilpassede ordninger og fleksible løsninger. Inkludering forutsetter at likeverdighet oppfattes som en rett til å være forskjellig, og ikke bare som en rett til å være en del av et fellesskap, slik integreringsbegrepet defineres. Inkludering er et begrep som må ses i sammenheng med deltakelse, likeverd og mangfold, normalisering og annerledeshet, livskvalitet og tilhørighet (NOU 2016: 17)

Inkludering er et overordnet mål i vårt samfunn fordi alle skal ha like muligheter til samfunnsdeltakelse i et demokrati. At inkluderingsbegrepet er lagt til grunn for barnehage og skole, har derfor en rekke konsekvenser. Det innebærer at alle barn og unge skal ha en naturlig plass i fellesskapet i barnehage og skole, og at virksomheten legges til rette på en slik måte at den fungerer godt for alle. Komiteen som overvåker FN-konvensjonen (CRPD, 2006), beskriver inkludering i skolen slik:

Det er inkludering når hele systemet legges om, med større og mindre endringer i innhold, undervisningsmetoder, tilnærmingsmåter, strukturer og strategier med sikte på å overvinne barrierer og sørge for at alle på det aktuelle alderstrinnet får en undervisning der likeverd og deltakelse står i sentrum, i omgivelser som best ivaretar alles behov og preferanser. **Det er ikke inkludering å plassere barn og unge med nedsatt funksjonsevne i vanlige klasser uten samtidig å foreta strukturelle endringer, for eksempel i organisering, læreplaner og undervisnings- og læringsstrategier.

Inkludering i skolen skiller seg betydelig fra begrepene ekskludering, segregering og integrering, slik det er definert av CRPD-komiteen:

Ekskludering skjer når barn og unge blir forhindret direkte eller indirekte fra eller nektet tilgang til utdanning i noen form. Segregering oppstår når utdanning for barn og unge med funksjonshemninger tilbys i separate lærings-/utviklingsmiljøer, i noen tilfeller handler dette om en bestemt eller ulike funksjonsnedsettelser. Integrering er en prosess for å plassere personer med funksjonshemninger i eksisterende ordinære utdanningsinstitusjoner, så lenge førstnevnte kan tilpasse seg de standardiserte kravene til slike institusjoner. (FNs komité for rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, 2016)

I denne veilederen bruker vi følgende definisjoner:

Inkluderende læringsmiljø betyr at alle barn og unge deltar og er velkommen til skolen i sitt nærmiljø og får den støtten som trengs for å lære, bidra og delta på alle områder i skolen. I Norge er inkluderende læringsmiljø beskrevet i et eget prinsipp for skolens praksis i overordnet del av læreplanen. Der heter det: Skolen skal utvikle inkluderende fellesskap som fremmer helse, trivsel og læring for alle.

Inkluderende opplæring betyr at alle barn kan gå på sin nærskole og undervises i aldersinndelte, ordinære klasser og få tilpasset undervisning etter sine forutsetninger. Dette er et sentralt prinsipp i norsk læreplan.

Disse definisjonene omfatter ikke direkte spesialskoler og/eller spesialklasser, men vi erkjenner at i noen tilfeller kan spesialskoler eller segregerte opplæringstilbud være det alternativet som er tilgjengelig. Dermed kan noen aspekter av denne veilederen gjelde også i disse virksomhetene, for eksempel konkrete strategier og metoder for undervisning.

2.3 Livslang læring viktig prinsipp i FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

Ved siden av inkluderende opplæring er erkjennelsen av at læring er en livslang aktivitet, viktig i CRPD. Konvensjonen slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til livslang læring (art. 24). Livslang læring betyr at utdanning skjer hele livet, også før og etter den formelle skolegangen. Å inkludere hver enkelt i læringsfellesskap som stimulerer til livslang læring, er et viktig bidrag til å skape et godt liv – både for det enkelte individ og for dennes nærmeste. God grunnopplæring legger grunnlaget for videre læring gjennom hele livet.

Undersøkelser viser at forventet levealder for personer med Downs syndrom i Norge stiger, og at et langt voksenliv er forventet. Utdanningssystemet trenger derfor å bygge opp kompetanse rundt barn og unge med Downs syndrom slik at elevene og studentene kan skaffe seg ferdigheter, kunnskaper og holdninger som er nødvendige for å kunne leve et godt liv, og «også tidligst mulig hjelpe, stimulere, veilede og motivere den enkelte til å strekke seg lengst mulig for å realisere sitt læringspotensial – uavhengig av den bakgrunnen de har» (Meld. St. 16 (2006–2007)).

Tidligere regnet man med at mulighetene for læring var begrenset etter ungdomsårene, men ulike studier har avvist disse antagelsene og vektlagt betydningen av fortsatte muligheter for læring etter videregående skole. Opplæringsloven § 4A-1 og § 4A-2 slår fast retten til opplæring spesielt organisert for voksne: «Vaksne som har særlege behov for opplæring for å kunne utvikle eller halde ved like grunnleggjande dugleik, har rett til slik opplæring.»

Terskelen for å komme inn i arbeidslivet skal senkes ved å gjøre det lettere for arbeidsgivere å ansette personer som står utenfor arbeidslivet, og å styrke mulighetene for opplæring for denne gruppen.

2.4 Like muligheter er et av åtte prinsipper i FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

CRPD inneholder åtte generelle prinsipper som må følges dersom funksjonshemmedes menneskerettigheter skal bli en realitet. Alle enkeltrettighetene i konvensjonen skal tolkes sammen med disse prinsippene. Ett av disse prinsippene er «like muligheter». Ofte erfarer man at mennesker med nedsatt funksjonsevne tilbys noe annet enn befolkningen for øvrig. Så også i opplæringen av barn og unge med Downs syndrom. Avgjørelser om hva som kan læres for barn og unge med Downs syndrom, er ofte bestemt av forestillinger og ideer om hva som vil være nødvendig og viktig i voksen alder, eller en oppfatning av barnets læringspotensial ved skolestart. I praksis fører dette til at barn med Downs syndrom ikke får like muligheter som andre barn til grunnopplæringen, som er definert i prinsippet om læring, utvikling og danning i overordnet læreplan:

Grunnopplæringen er en viktig del av en livslang danningsprosess som har enkeltmenneskets frihet, selvstendighet, ansvarlighet og medmenneskelighet som mål. Opplæringen skal gi elevene et godt grunnlag for å forstå seg selv, andre og verden, og for å gjøre gode valg i livet. Opplæringen skal gi et godt utgangspunkt for deltakelse på alle områder innenfor utdanning, arbeids- og samfunnsliv. (Kunnskapsdepartementet, 2017).

Ofte erfarer barn med Downs syndrom store begrensninger av læringsmuligheter. For eksempel blir barneskoleelever tatt ut fra timene i fremmedspråk eller religion, og ungdomsskoleelever får ikke naturfag eller matte på timeplanen. Dette skjer kanskje fordi skolen ikke har kunnskap om egnede tilpasninger.

I læreplanen er grunnleggende ferdigheter et sentralt prinsipp. De fem grunnleggende ferdighetene i læreplanverket er å kunne lese, å kunne skrive, å kunne regne, muntlige ferdigheter og digitale ferdigheter. Skolen skal legge til rette for og støtte elevenes utvikling av de fem grunnleggende ferdighetene gjennom hele opplæringsløpet. Mange opplever at en forsinket utvikling av grunnleggendeferdigheter fører til at man ikke får delta i opplæringen med klassen sin. Retten til et bredt og balansert pensum, retten til utvikling av grunnleggende ferdigheter og retten til å jobbe mot samme kompetansemål på lik linje med andre er definert i CRPD.

• 3. Læringsprofil for barn og unge med Downs syndrom